Søk

I 9 måneder har de ventet, på nettopp dette øyeblikket

Jeg våkner kl 06.30, med en murrende smerte i magen. Hmmm, kan det være? Nei, jeg får nok mensen tenker jeg. Kl 08.50 ringer hun. Riene kommer hvert tredje minutt og varer i 1-2 minutter. De startet kl 06.30.


Det hviler en kjærlig ro i leiligheten når jeg kommer. Musikk strømmer mykt fra høyttaleren. Det lukter mildt av lavendel. Han stryker henne varsomt over ryggen. Hun flyter inn og ut av riene, inn og ut av hvile. Hun puster. Helt rolig, og mer fokusert. Alt ettersom. Jeg tar inn.


Riene blir kraftigere og vi puster. Alle tre. Tilstede og fokusert. Alltid tilstede. Hun er, i seg selv. Vi er, med henne, i kjærlighet. Bassenget fylles. Vannet lindrer. Helt til det ikke gjør det lenger. Vi utveksler blikk. Han og jeg. Snakker sammen uten ord.


Vi flyter rundt i leiligheten. Inn i stillinger som lindrer, åpner og hedrer, tyngdekraften- og behovet for hvile. Hun sittende, stående eller hengende. Holdt av oss.



Hun! Er! Enestående! Og HELT! RÅ!

Så tilstede, i seg selv! Så trygg! Så kjærlig! Så sterk! Så sårbar! Så tillitsfull! Så spontan! Så ærlig! Så utholdende!

«Jeg vil ikke mer» «Jeg orker ikke mer» »Faen!!» »Nei nei nei nei nei» »Jeg vil ikke føle mer»

Hun er langt nede. På kanten til å gi opp.

«En ri av gangen» hvisker han kjærlig, og stryker henne mykt over kinnet.

Han! Er! Helt! Fantastisk!

Så intuitiv- og kjærlig, med en stoisk ro! Holder og stryker, hvisker og trykker. Og puster

NEI byttes ut med JA. Det hjelper. «Jeg klare det. Jeg klarer det... jaaaaaa»

Hvilken ordlyd du bruker betyr noe, husk det!


Riene stilner. Livmoren hviler. Hun hviler, om så bare for et øyeblikk. De tar seg opp, litt uregelmessige nå. Vi møter Side-lying Release og Forward-leaning Inversion fra Spinning Babies. Det gjør godt, tross ubehaget. Gir hvile. Så overskudd- og nytt mot.


Latter. Nynning. Sang som Kneler for høylytt pust. Det er heftig, på en annen måte. Roligere og mer fokusert. Lepper som pruster.


Helt til motet svikter. «Jeg klarer det ikke! Jeg vil ikke» Hun står, tviholder på rebozoen, hodet synker mot brystet. Hun snakker til lille. Ber henne komme! Hun synker ned i en dyp squat. «Jeg klarer det! Jeg klarer det»


Jeg støtter- og holder rommet. Holder blikket og holder meg i bakgrunnen. Inviter inn i nye stillinger. Verner om, puster og oppmuntrer. Stryker, holder, trykker, klemmer. Gir mottrykk.

Hun vil tilbake, på toalettet. Hun trives der. Kjenner på trangen til å presse. Lyden avslører henne. Hun kjenner etter. Går dypt. «Jeg føler henne ikke! Jeg føler henne ikke» sier hun. «Jeg vil dra til sykehuset»


Hun gir ikke opp, hun drar videre, for å kunne føle seg trygg igjen. Hun har kommet så langt! Vi er så stolte, alle tre, på hver vår måte.

«Jeg tror jeg har kommet langt» svarer hun inn i røret. Riene stilner. Han pakker det siste, jeg henter bilen. Riene kommer tilbake. Hun er sliten. Det gjør vondt.


Ting tar tid ved teltet. Faens Corona! Hun går inn, alene, med rier. Blir fanget opp av en jordmor, som ser henne. Heldigvis. Hun har 9 cm åpning. Han blir stående, en stund, før han slippes inn. Jeg blir stående! Utenfor. Slipper ikke inn. Tårene presser på. Faen ta Corona!

Kan du ikke bli spør jordmoren. Det vil gi så fin energi. Fint for de å vite at du er her. Jeg venter i bilen. Vi snakkes etter en time. Hun har det fint. Fått epidural. Jeg drar hjem, uten å få med meg slutten

Hun forsvant inn i hvile, smerter og eufori. Hun jobbet, med hele seg. Hun følte seg trygg og ivaretatt, heldigvis! Hun fikk sin VBAC den natten, og de, sin allerede høyt elskede datter. (VBAC = Vaginal fødsel etter keisersnitt)


Jeg er ydmyk og stolt, lettet og lykkelig. Samtidig sint og frustrert. Men mest av alt er jeg takknemlig, for at de valgte å invitere meg med på sin reisen, og inn i selve sjelen av sin opplevelse. Av hjertet takk ♡


Nå bare gleder jeg meg, til å klemme, ja klemme, lenge og inderlig, til å møte igjen og for første gang, til å lytte og til å høre avslutningen før begynnelsen, til det helt nye ♡


Til deg som snart skal føde, aldri, aldri undervurder din natur og kraften som brenner i deg. Finn den, og slipp den løs 💪


Opplevelsen krevde mange ord så tusen takk til deg som fremdeles leser :-)


Du er alltid velkommen til å sende meg en epost på ina@spirenderom.no om du har spørsmål, tanker eller behov. Jeg blir glad for å høre fra deg!


Ønsker deg en nydelig dag ♡


Fødelyst fra Ina www.spirenderom.no

88 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle